11. Kampen mot EU-medlemskap i 1994

 

 

Trykk på bildene for større oppløsning og mer informasjon

 

 


Først på 1990-tallet søkte Sverige, Østerrike, Finland og Sveits om forhandlinger om medlemskap i EU. Deretter søkte Norge ved et flertall i Stortinget bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet. Sveits trakk seg fra forhandlingene i 1992.

EØS-avtalen ble vedtatt uten folkeavstemning i 1992, men eliten kom ikke unna en folkeavstemning om sjølve EU.

Som i 1972 var Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) og 90 prosent av media for EU. De folkelige organisasjonene, slik som det meste av miljøbevegelsen, var imot. Nytt var at en ekstraordinær LO-kongress høsten 1994 gikk mot EU-medlemskap, til tross for at LO-ledelsen var for.

Argumentene var i hovedsak de samme i 1994 som i 1972: JA-sida mente at Norge ikke kunne greie seg økonomisk utenfor EU og NEI-sida var opptatt av sjølråderett og demokrati.Daværende statsminister med dommedagsprofetier. Fra Adressavisa 1994 .

På Grünerløkka var det stor aktivitet fra begge sider. Nei til EU og Ungdom mot EU hadde egne lokallag. Mye ble gjort for å spre informasjon, både med utdelinger av materiell på stands, og ved at aktivister gikk uendelig mange trapper for at flest mulig skulle få materiell fra Nei til EU på dørmatta.

Ved folkeavstemninga den 28. november 1994 stemte 52,2 prosent mot norsk EU-medlemskap, mens 47,8 % stemte for. I Oslo var det igjen flertall for med 66,6 mot 33,4 prosent. På Grünerløkka var nei-prosenten større enn gjennomsnittet i Oslo, og større enn i 1972:

Grünerløkka/Sofienberg valgkretser:
JA: 6349 – 55,2 prosent
NEI: 5154 – 44,8 prosent

Frammøteprosenten var omtrent den samme.
Kilde: Aftenposten 30.11.1994, morgenutgaven.