3. Lokaldemokrati, parlamentarisme, flagg og konsulat

 

Trykk på bildene for større oppløsning og mer informasjon


I Kristiania var det kongens utnevnte «magistrat» (borgermester) som styrte, sammen med et råd av byens 12 rikeste menn. Med formannskapslovene i 1837 kom et nytt system for lokalt sjølstyre, etter press fra bønder og det framvoksende borgerskapet. Det første kommunevalget i Kristiania ble holdt 27. februar 1837. Av snaut tjue tusen innbyggere i byen var det bare om lag ett tusen som hadde stemmerett: menn som var fylt 25 år, som hadde borgerskap, embete eller eide en bygård. Byens første valgte ordfører var en av de «eligerte menn» (før 1837 et rådgivende organ av tolv ledende menn), og het Andreas Tofte. Han har fått ei gate oppkalt etter seg på Grünerløkka.

Les mer om utviklinga av valgsystemene her.

Kongen utpekte fortsatt regjeringa etter 1814. Dette ga Stortinget en svak posisjon. Kampen om makta over regjeringa utvikla seg fram til et avgjørende juridisk slag med riksrettssaka i 1884. Riksretten avsatte statsministeren. Svenskekongen Oscar II bøyde seg og utpekte venstremannen Sverdrup til statsminister.

Riksretten i 1884. Tegning av Lorentz Norberg. Eier: Norsk folkemuseum

Riksretten i 1884. Tegning av Lorentz Norberg. Eier: Norsk folkemuseum

Året 1884 blir regna som året Norge fikk et parlamentarisk system, der regjeringa er ansvarlig overfor Stortinget. På denne tida var det bare to politiske parti – Høyre og Venstre.

Først i 1899 ble det lov å bruke det norske flagget slik vi kjenner det i dag, som handelsflagg i alle handelssammenhenger i utenlandske farvann.

Kampen for egen utenrikstjeneste med egne norske konsulat var en sentral del av kampen for sjølråderetten, og den viktigste foranledningen til unionsoppløsningen i 1905. Først etter unionsoppløsningen kunne Norge etablere ei sjølstendig utenrikstjeneste.