Streikeretten under press. Historiker Harald Berntsens innledning på Trondheimskonferansen i 2014

Det var ledende krefter i arbeiderbevegelsen som avlyste klassekampen. Kapitalistene gjorde det aldri. Under den lange økonomiske oppgangen med stramt arbeidsmarked etter andre verdenskrig følte de seg tvingi til å late som om de hadde gjort det og til å gi arbeiderklassen store konsesjoner.

Salige Karl Marx minte en gang sine lesere om at det er all grunn til å følge med når kapitalistene snakker med eller skriver for hverandre, for eksempel i Financial Times og anna lyserød presse. Eller når Warren Buffet, verdens rikeste person i 2012 med en formue på 53,5 milliarder dollars, nylig uttalte følgende: ”Klassekampen er der – og vi vinner den litt etter litt.” I 1973 satte OPEC opp prisene på olje og gjorde ei begynnende profittkrise i den kapitalistiske verden akutt. I de 40 åra som følgte fram til i dag, har arbeidsgiverne og deres politiske representanter vært på offensiven og klart å knuse store deler av fagbevegelsen og de posisjonen den hadde vinni gjennom 100 års kamp. I dag kan de basere sin videre, forserte offensiv på en arbeidsledighet på det kapitalistiske verdensmarkedet som er beregna til å omfatte 300 millioner mennesker på jakt etter arbeid og inntekt. Det er ti ganger så mange som de 30 millionene som var i samme stilling i de harde tidlige 30-åra.

Det sier mye om situasjonen internasjonalt at fagbevegelsen her i landet, trass i alle sine svakheter, i dag er verdens sterkeste. Det skyldes oljeøkonomien og en forholdsvis liten arbeidsledighet, men også en levende faglig opposisjon som i år igjen er samla her i Trondheim.

Verdens sterkeste fagbevegelse var likevel ikke sterk nok til å hindre at Høyre vant stortingsvalget i 2013 og kunne gå til det historiske skrittet å danne regjering med Fremskrittspartiet. Regjeringa er nå i gang med å forberede ei rekke angrep på fagbevegelsen og de kollektive avtalene, og har inspirert NHO til å kreve store skattekutt. Arbeidsgiverorganisasjonen er blitt så sjølsikker at den åpent forsvarer den økende ulikheten som vil følge av kutta. Den har her lært av statsminister Solberg, som like åpent erklærer at likhet er mye mindre viktig enn arbeid for alle, inkludert lavlønns- eller gratisarbeid betalt av NAV. Ingen har større omsorg for de utstøtte, særlig psykisk sjuke, enn Erna Solberg. Vi kan med stor trøst se fram til å være hennes klienter, alle sammen.

I Norge steig arbeidsløsheten til en foreløpig rekord på 180 000 offisielt ledige under Brundtland våren 1993, og stabiliserte seg seinere på ca. 100 000. Den permanente ledigheten styrka arbeidsgivernes evne og vilje til å ta seg til rette på tvers av lover og avtaler. Den mørkeblå regjeringa har gitt både NHO, Virke og Bedriftsforbundet ytterligere blod på tann, og noen arbeidsgivere enda mer enn andre. Det kan blant andre bryggearbeidere og heismontører som er til stede på denne konferansen, utvilsomt fortelle mer levende og utførlig om.

Det er med andre ord på tide at i hvert fall den faglige opposisjonen kvitter seg med en legalisme eller lovlydighet som arbeidsgiverne også i Norge i stadig høyere grad forlater, sterkt inspirert av tilsidesettinga av inngåtte sentrale kollektivavtaler og andre faglige rettigheter i EU – ikke bare i de sør-europeiske medlemslanda, men først og fremst i sjølve EU-lokomotivet, Tyskland. Det er en legalisme som betyr at opposisjonen kan avlevere mange fine proklamasjoner og fremme gode krav, men sleppe å ta kampen for dem i handling.

Når det gjelder spørsmålet om arbeidstidsordninger og om de skal avgjøres sentralt eller lokalt, er det grunn til å minne om at før åttetimersdagen blei innført ved lov i 1919, hadde flere forbund kjempa den gjennom i sine tariffavtaler. Og at det som fikk Gunnar Knudsens Venstre-regjering til å fremme og få vedtatt loven i 1919, var at mange arbeidere rundt i landet 2. mai 1918 hadde fulgt parolen fra arbeiderrådsbevegelsen om å ta åttetimersdagen ved sjøltekt, det vil si ved bare å gå fra arbeidsplassene etter åtte timer og fortsette med det. Det var med andre ord på høy tid å prøve å overbevise arbeiderne om at det ikke var nødvendig med revolusjon for å få innfridd elementære krav.

Men det som etter hvert har satt spørsmålet om å bøye seg for gjeldende lov og dom på spissen, er at de siste åra har den rød-grønne Stoltenberg-regjeringa gripi inn i fire arbeiderkamper med tvungen lønnsnemnd: For det første i streiken som de ansatte i private sjukehjem i Oslo i 2012 førte for å få de samme pensjonsvilkåra som de ansatte i kommunale institusjoner, for det andre i vekterstreiken samme år for bedre lønns- og arbeidsvilkår, for det tredje i oljearbeiderstreiken, også samme år, for å beholde avtalte pensjonsrettigheter som Statoil ville fjerne, for det fjerde El&IT-organisertes streik for tariffavtale i det fagforeningsfiendtlige ATEA-konsernet.

Alle de fire streikene lot seg stoppe av inngrepet, og lønnsnemnda felte dom i favør av arbeidsgiverne. I alle tilfella bøyde de streikende og deres ledelse i de respektive forbunda seg for dommene – på linje med andre streikende så mange ganger før, nøyde de seg med verbale protester og med å bringe inngrepa inn for ILO og andre internasjonale rettighetsinstitusjoner som ikke har noen reell makt. Det blei med andre ord demonstrert at hvis de politiske myndighetene ønsker å stoppe en streik, er det bare å fremme tvungen lønnsnemnd. Det kan også den mørkeblå Solberg-regjeringa vite.

Hvis den faglige opposisjonen skal bli tatt alvorlig, er det nødvendig at den gjør noe mer enn å protestere og å komme med det ene mer oppfinnsomme forslaget etter det andre om å begrense bruken av lønnsnemnd.

Det er nødvendig å repetere de historiske erfaringene arbeiderklassen har med tvungen lønnsnemnd, eller tvungen voldgift, som det hette fram til 1945.

Den viktigste erfaringa på dette feltet gjorde landets bygningsarbeidere i 1928. Fra høsten 1920 hadde etterkrigsdepresjonen slått inn i Norge med sviktende avsetningsmarkeder, driftsinnskrenkninger, massearbeidsløshet og prisfall eller deflasjon i stedet for inflasjon. Arbeidsgiverne tok over den offensive posisjonen som arbeiderbevegelsen hadde stått i under den lange tungindustrialiseringa og økonomiske oppgangen fra omkring 1905, og krevde lønnsnedslag minst i takt med prisfallet. Og de tok i bruk sitt fremste kampmiddel, lockout, for å fremme sine krav. Både i 1926 og i 1927 endte tariffoppgjøra med at arbeidsgiverne varsla lockout, og at regjeringa svarte med å gripe inn med tvungen voldgift, som hver gang endte med fullt gjennomslag for arbeidsgiverne.

I 1928 prøvde arbeidsgiverne å forfølge suksessen da Bygningsarbeiderforbundet ikke ville være med på deres krav om 12 prosent lønnsnedslag i denne bransjen. Igjen varsla de lockout, og regjeringa tok signalet og greip oppskriftsmessig inn med tvungen voldgift. Men nå syntes bygningsarbeiderne at begeret var fullt. På møter over hele landet vedtok de, etter initiativ fra den faglige opposisjonen, at hvis voldgiftsnemnda felte dom i favør av arbeidsgiverne og lønn blei utbetalt i samsvar med dette, ville de legge ned arbeidet. Verken voldgiftsnemnda eller arbeidsgiverne hørte på det øret. Dommen lød på 12 prosents lønnskutt, og blei effektuert ved første lønnsutbetaling. Men bygningsarbeiderne lot handling følge ord og gikk til en landsomfattende ulovlig streik. Det hjalp ikke at forbundsledelsen og LO-ledelsen stempla aksjonen som ulovlig og ba dem om å gå tilbake til arbeidet. Trass i hardkjør og trusler om straffeforfølgelse på grunnlag av den reviderte arbeidstvistloven med oppnavnet ”tukthusloven” fra 1927, fortsatte streiken og vant økende støtte fra etter hvert alle nivåer i fagbevegelsen og sympatisører i andre samfunnslag.

Det var arbeidsgiverne som til slutt måtte bite i graset. Ved mellomkomst av klasseforlikeren og leder i Arbeidsretten, Paal Berg, blei det ikke noe av lønnsnedslaget. Resultatet hadde sjølsagt ikke sin årsak i Paal Bergs evne til å finne fram til kompromisser, men i bygningsarbeidernes resolutte og ubøyelige vilje til å ta kampen i praksis. Det var sjølsagt viktig økonomisk både for bygningsarbeiderne og resten av arbeiderklassen. Men aller viktigst var det at etter dette våga ingen borgerlig regjering å gripe inn i noen konflikt med tvungen voldgift. Arbeiderne hadde ettertrykkelig vist at de ikke hadde respekt for denne loven. Streiken satte rett og slett loven ut av kraft i ti år framover, inntil Nygaardsvolds mindretallsregjering følte seg tvinga til å børste støvet av den igjen ved et par høve i 1938 og 1939.

Direktøren i Norsk Arbeidsgiverforening, Finn Dahl, slo fast at hvis bygningsstreiken skulle ha blitt stansa på annen måte, ville det ha vært nødvendig å ta i bruk ”rent fascistiske” virkemidler. Kampen på tvers av loven bidro med andre ord til at ledelsen i arbeidsgiverforeninga valgte klassekompromiss framfor å støtte en fascisme som den gangen ikke var en massebevegelse i Norge, men kunne styrke den revolusjonære retninga i arbeiderbevegelsen. Det andre som fikk arbeidsgiverne til å velge kompromisset som førte fram til den første Hovedavtalen i 1935, var LOs evne til å organisere tidligere uorganiserte arbeidere, som skogsarbeiderne og hotell- og restaurantarbeiderne. Midt under den største arbeidsledigheten i hele mellomkrigstida, i 1932-33, brakte nyorganiseringa medlemstallet i LO igjen opp i de 160 000 som var blitt redusert til 90 000 i løpet av de to første kriseåra 1921-22.

Det vellykte organiseringsframstøtet fra og med 1927 er egna til å minne om at den aller fremste og grunnleggende oppgaven for fagbevegelsen har vært, er og vil alltid være å organisere så mange arbeidere som mulig, helst hundre prosent.

Under det forbundsvise oppgjøret i 1974 trekte de streikende heismontørene og telefonsentralmontørene mønstergyldig lærdom av bygningstreiken i 1928. Da trusselen om tvungen lønnsnemnd dukka opp, svarte begge gruppene etter tur med offentlig å erklære at Brattelis Ap-regjering bare kunne prøve seg, kampen ville bare fortsette på tvers av loven. De to gruppene var også inspirert av flere ulovlige streiker som her i landet hadde følgt i kjølvannet av den svenske Kiruna-streiken i 1969. I den første av disse kampene, NORGAS-streiken tidlig på våren 1970, møtte de godt forberedte streikende fulltallig fram i Arbeidsretten i findressen, men uten forsvarsadvokat. De erklærte at de visste at streiken ville bli dømt ulovlig, men at de ikke ville bøye seg for dommen. Seinere samme vår uttalte omnshusarbeiderne ved smelteverket i Sauda alt ved starten på deres streik at Arbeidsretten bare kunne komme sammen og dømme dem som den ville, de ville uansett ikke bry seg. Dermed blei det ingen arbeidsrettssak i det hele tatt, og streiken blei avslutta med full seier.

Erfaringene fra perioden 1970 – 1974 blei mer eller mindre konsekvent og med tilsvarende vekslende hell lagt til grunn i streiker ved Linjegods, på Jøtul, ved Oslo havn og ved Zinken i Odda på 1970-tallet, av arbeiderne ved Vinmonopolet på 1980-tallet, og ved Tollpost Globe, SAS-hotellet i Oslo og av bussarbeiderne i Trondheim på 1990-tallet. Etter dette kan det – med enkelte mindre kjente unntak – se ut som om erfaringene med å sette lov og avtaler til side har vært i ferd med å gå i glømmeboka, men altså ikke hos arbeidsgiverne.

Samtidig har EU-domstolen felt dommer for at de fire traktatfesta frihetene i Europaunionen har forrang framfor nasjonale lovreguleringer, inngåtte tariffavtaler og andre rettigheter i arbeidslivet. En av dem, som i det siste er blitt aktuell på ny og egner seg godt til å kaste lys over spørsmålet om legalisme, er Laval-dommen. Bakgrunnen var altså at det latviske selskapet Laval i november 2004 nekta å innføre gjeldende svensk tariffavtale for sine utstasjonerte arbeidere på et oppdrag det hadde vinni med å bygge en skole i Vaxholm i Sverige. Svensk Byggnads og Elektrikerforbund gikk da til blokade av arbeidet for å tvinge selskapet til å følge avtalen. Blokaden blei brakt inn for svensk arbeidsrett, Arbetsdomstolen, som sendte den videre til EU-domstolen der den blei dømt ulovlig i desember 2007. Arbetsdomstolen dømte deretter Byggnads og Elektrikerforbundet til å betale Laval ei erstatning på tre millioner kroner for ulovlig blokade. I mars 2010 følgte et knapt flertall (135 mot 130) i Riksdagen opp med å vedta en svensk såkalt Laval-lov som bare tillater krav om ei lav minstelønn og overtidsbetaling for utenlandsregistrerte selskaper med utstasjonerte arbeidere. Det er fagforeninga som må påvise at disse moderate krava ikke er innfridd, for å ha lov til å starte konflikt. Også muntlige avtaler kan godtas, noe som gjør det umulig å reise kamp mot et utenlandsregistrert selskap (gjerne eid av svensker), som påstår at det er inngått tariffavtale med arbeiderne.

Laval-dommene og Laval-loven minner sterkt om stortingsflertallets vedtak i 1933 av en ny lov som Bondeparti-regjeringa hadde forberedt før den gikk av. Loven tok direkte sikte på å stoppe LOs framgangsrike og vellykte kampanje for å organisere tidligere ikke organiserte arbeidere, ikke minst i mindre bedrifter. For å tvinge gjenstridige arbeidsgivere til å anerkjenne organisasjonsretten og gå med på kollektivavtaler tok fagbevegelsen i bruk kampmidler som sympatistreik, blokade og boikott. Loven som stortinget vedtok i 1933, gjorde det ulovlig å ta i bruk nettopp disse kampmidlene – altså sympatistreik, blokade og boikott – for å få innført tariffavtaler i bedrifter med ti eller færre ansatte.

(Jeg har tatt det opp på Trondheimskonferansen for to år sia, men ser ikke at det har skjedd ting som gjør det overflødig å gjenta det:) Verken svensk eller norsk fagbevegelse, heller ikke den norske faglige opposisjonen som så viktig samles årlig på denne konferansen – men derimot den høyst respekterte og autoritative jusprofessoren Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo reagerte alt i 2009 på Laval og de andre dommene i EU-domstolen med følgende påminning:

”Arbeidernes kollektive rettigheter ble kjempet fram ved bruk av kampmidlerunder motto ’tvers gjennom lov til seier’. Siden kriseforlika ved begynnelsen av forrige århundre er de respektert av staten og arbeidsgiverorganisasjonene. Nå er de klart truet av en omdreining i liberal retning av EF-domstolen. Kanskje er det på tide for Europas arbeidstakere å ta fram det gamle motto igjen.”

Det svensk LO i stedet gjorde, var å følge eksemplet fra de fleste av dem som har latt seg stoppe av tvungen lønnsnemnd gjennom mange år. De brakte Laval-dommen og Laval-loven inn for den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO. ILO svarte med å peke på at Arbetsdomstolen ikke hadde rett til å pålegge Byggnads og Elektrikerforbundet erstatningsansvar for bruk at bruk av kampmidler som var tillatt i svenskratifiserte ILO-konvensjoner. Svensk regjering burde derfor betale de to forbunda tilbake de tre millionene de hadde måtta betale til Laval. Det EU-domstolen urettmessig hadde prøvd, var å etablere en rettstilstand der medlemsstatene ikke kunne slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler.

ILO-uttalelsen blei feira som en stor seier av fagbevegelsen i Sverige, og lederen i Fellesforbundet, Arve Bakke, følgte opp med å fremme forslag om at LO-kongressen våren 2013 skulle kreve at ILO-konvensjoner skulle ha forrang framfor EØS-regler. Det var ment som et alternativ til foreliggende forslag om at kongressen skulle kreve at EØS ikke kunne gripe inn mot norske tariffavtaler eller svekke norsk arbeidslivslovgiving.

Lederen for LOs juridiske avdeling Atle Sønsteli Johansen deltok i feiringa. Etter at Sosialkomiteen i Europa-rådet, som EU heller ikke er underlagt, hadde fatta en avgjørelse i november 2013, fikk han ytterligere tru på at fagbevegelsen nå seira på alle fronter i Europa. Sosialkomiteen slo her nemlig fast at Laval-dommen er i strid med Den europeiske sosialpakt artikkel 8, og at EU-regler og nasjonal lovgiving som begrenser kollektive forhandlinger og kamptiltak, må være forenlige med den samme sosialpakten (avsnitt 122). Det vil si at nasjonale domstoler er forplikta til å gi sosialpaktens bestemmelser forrang framfor avgjørelser i EU- og EFTA-domstolen.

Dette er grunn til å spørre Sønsteli Johansen: Hva da med diktatet fra troikaen – EU-kommisjonens, EUs sentralbank og det internasjonale pengefondet – til de sør-europeiske kriselansa om å sette inngåtte tariffavtaler til side? Det er videre grunn til med Dag Seierstad (i hans faste lørdagsorientering i Klassekampen), å slå fast at den som vil verne norsk eller andre lands arbeidsliv med ILO-konvensjoner, eller Europarådets sosialpakt for den saks skyld, må regne med stadige omkamper med EU- og EFTA-domstoene, og med ulike regjeringer i framtida. ILO-konvensjonene vil få like lite praktisk gjennomslag i de enkelte land som alle ILOs sterkt kritiske vurderinger av den hyppige bruken av tvungen lønnsnemnd i Norge.

Sjølsagt er det nødvendig og riktig å gå inn for utmelding av EØS i stedet, for dermed ikke lenger å være underlagt EU-domstolen. Men det er ikke nødvendig og riktig å følge opp med å si – som mange har gjort og stadig gjør – at så lenge vi er medlemmer av EØS, har fagbevegelsen tapt. Det er det samme som å si at så lenge vi er medlemmer av EØS, respekterer vi EU- og EFTA-domstolen og dens dommer, og vi kan ikke gjøre anna før vi er ute. Dette i stedet for i praksis å vise at fagbevegelse her i landet ikke ser grunn til å respektere den arbeider- og fagforeningsfiendtlige forrangen som de fire liberalistiske frihetene har framfor demokratisk vedtatte lover og tariffavtaler, men tar kampen på tvers av dem – slik jusprofessor Graver er i stand til å se nødvendigheten av. Dét ville være en passende reaksjon fra en sterk norsk fagbevegelse og en inspirasjon for arbeiderne i hele EU til å vise samme holdning og reise samme kamp.

Så mye om nødvendigheten av å bryte med legalismen. Et slikt brudd vil ikke føre til noe téselskap. Den vil bli møtt med både trusler om og direkte inngrep fra den statlige voldsmakta, for eksempel politiaksjoner mot blokader og til vern om streikebryteri, foruten økonomisk straffeforfølgelse ikke bare av organisasjonsledd, men også den enkelte streikende. Den krever med andre ord grundige forberedelser, basert på grundig skolering i de historiske erfaringene med å gå tvers gjennom lov til seier. Trass i den ultravenstre-karakteren som de såkalte Strassburgertesene fra Den røde faglige internasjonalen i 1929 hadde, gir de ei oppsummering av erfaringene fram til da som står seg den dag i dag. Enkelte både gode og dårlige erfaringer fra norsk historie er forsøkt lagt fram i artikkelen ”Kamp på tvers av tvungen lønnsnemnd og andre lover” i boka Faglig debattbok 2013, redigert av Terje Skog og utgitt av Heismontørenes Fagforening i fjor. En lengre serie artikler om slike kamper, fra den ulovlige jernstreiken i 1923-24 til busstreiken i Trondheim i 1995, er i løpet av de siste åra publisert i Oslo Bygningsarbeiderforeningss avis Bygningsarbeideren og i Lokomotivmannsforbundets organ Lokomotivmands Tidende, med henvisninger til ytterligere relevant litteratur.

Det andre som er nødvendig å ta et oppgjør med, og som henger nøye sammen med legalismen – det vil si med det illusoriske klassekompromisset eller den norske trepartssamarbeidsmodellen som det baserer seg på – er det herskende overdrevne taktiske sideblikket på hva politiske partier, særlig Arbeiderpartiet, kan tenkes å være med på av det fagbevegelsen foretar seg.

En som har pekt på dette på en mønstergyldig måte, er fylkeslederen i Fagforbundet i Troms, Britt Ås, i en artikkel i KK for 4. januar 2014 med den flotte tittelen ”Fagbevegelsen må ta roret”. Etter den artikkelen er det ingen grunn til å bruke egne ord, jeg siterer heller direkte fra den, forhåpentligvis til inspirasjon for alle.

Britt Ås starter med å ta opp debatten om hvorfor de rødgrønne tapte stortingsvalget, og skriver; ”Istedenfor å bruke tid og krefter på å snakke om hva de andre gjør, tror og synes, er det avgjørende med bevissthet rundt hvilken rolle vi har, … og skal ha i det demokratiske systemet i Norge.” Hu fortsetter: ”Vi som fagorganiserte har bidratt til å flytte samfunnsutviklinga i ei retning som gir bedre fordeling, bedre arbeidsforhold for folk og mer folkestyre. Og når har vi fått dette til?” Hu svarer: ”Det er når vi har hatt et politisk prosjekt. Når vi ville ha rett til å organisere oss, få del i produksjonsveksten, ha folkestyre, og få universelle velferdstjenester. Det var i 2005 da vi slo ring om arbeidsmiljøloven og mot markedsretting av offentlige tjenester. Da spilte vi en rolle.” Videre: ”Og når er det vi ikke spiller en like markant rolle? Våre ideer og vår bevegelse taper når vi lojalt støtter opp om ledelsen i politiske partier. Vi taper når vi knytter nevene i lommene og holder munn. Vi taper når vi ikke sier ifra om at vi er uenige i den politiske kursen som føres. Vi taper når vi setter stille i båten mens politikken flyttes til høyre i lukkede rom. Og vi taper når vi ikke klarer å vinne en eneste kamp mot økt sentralisering og markedsretting av offentlig forvaltning. Hvordan skal vi mobilisere arbeidsfolk i fagbevegelsen, hvis vi ikke tar disse kampene i det offentlige rom?”

”Det er politikken som er viktig,” skriver Britt Ås og fortsetter: ”Mens høyresida blir dyktigere på sin ideologi, har venstresida tonet ned sin. Vi klarer ikke en gang å synliggjøre hvem som vinner og hvem som taper på samhandlingsreformen, barnehageforliket, helseforetak og Nav-reform. For ikke å snakke om behandlingen av asylbarna våre.”

”Det handler om politikk,” skriver Ås og nevner tilpasning til EUs indre marked gjennom EØS, markedsgjøring av forvaltningsoppgavene gjennom New Public Management og årelatinga av norsk verdiskaping gjennom en såkalt nøytral næringspolitikk. ”Vi i fagbevegelsen godtar reformene med minimal kamp, og blir fortalt at ’alternativet er verre’,” skriver hu og sier: ”Det holder ikke, fordi dette er ikke et politisk prosjekt! Er gradvis undergraving av fagbevegelsens arbeid gjennom markedsretting og fragmentering, bedre enn å ta en direkte verdikamp mot tydelige motstandere?” ”Og dette skal vi ikke kritisere når de rødgrønne gjør det, men bare når høyresida driver med det?” spør hu og konkluderer:

”Fagbevegelsen må ikke begrense alliansetenkinga til parti. Skal vi nå snakke politikk – utvikle tydelige alternativer – da skal vi ikke begynne enhver problemstilling med spørsmålet om ’hva er realistisk å oppnå med Ap-ledelsen’.

Vi må begynne det hva det er nødvendig å gjøre, hva vi vil!”

Bringer dette noen her til for eksempel å tenke på LO-kongressen og det store pensjonsforliket i 2005?

Det gjenstår bare å føye til at i dag går de politiske motsetningene blant fagorganiserte på kryss og tvers av partiskilla mellom Arbeiderpartiet, SV, Rødt og andre grupperinger. Ledelsen i alle disse partia befinner seg heller ikke lenger i arbeiderklassens eller fagbevegelsens hender. Den er i Norge som i alle europeiske land som det er naturlig å sammenlikne seg med, for lengst tatt over av sånne folk som den som står her og sier dette – av hel- og halvstuderte og andre røvere i den såkalte middelklassen.

Det det nå gjelder, er at alle i fagbevegelsen som ser nødvendigheten av å svare på kapitalens klassekamp med samme mynt, samler seg på tvers av partipolitiske tilhørigheter og sympatier om, med Britt Ås i Fagforbundet i Troms, å begynne ”med hva som er nødvendig å gjøre, hva vi vil!” – ikke med hva som vil passe ledelsen i store og små partier.

Bare ut av ei slik samling kan det i lengda også vokse fram politiske partiorganisasjoner som er basert på og styrt av arbeiderklassen, og som gjenreiser og utvikler kampen om sjølve samfunnsmakta, for å gjøre slutt på et kapitalistisk system som om og om igjen ender i krise og barbari, og erstatte det med sosialisme. Dét er å gjøre det som er nødvendig, hva vi vil. Kort sagt, igjen med Britt Ås: ”Fagbevegelsen må ta roret.”