TO MENSTAD-SLAG av historiker Harald Berntsen

 

Det var to slag på Menstad, Hydros lager og utskipingshavn i Porsgrunnselva for salpeter fra Notodden og Rjukan. Begge gjaldt arbeidernes faglige organisering, kollektivavtalene og streikevåpenet som de hviler på.

Det første slaget sto i 1924. Under transportarbeiderstreiken og lockouten av 50 000 det året fortsatte Hydro å drive Menstad ved hjelp av streikebrytere. Den 20. mars svarte 500 streikende og utestengte arbeidere med å sprenge portene og fjerne streikebryterne. I april gikk 5 000 i demonstrasjon mot streikebryteriet, som var tatt opp igjen beskytta av statspolitikonstabler fra Oslo.

Etter at arbeidskampene i 1924 var over, forberedte Hydro seg på neste storkonflikt. Selskapet sa opp 21 av de fast ansatte Menstad-arbeiderne, for deretter å ansette dem på ny, på enkeltmannskontrakter med tre måneders oppsigelse, der de forplikta seg til å opptre i pakt med bedriftens interesser. De 21 var misfornøyde med at fagforeninga på Menstad hadde godtatt oppsigelsene i stedet for å kreve deling av arbeidet. De bodde på Menstad og Borgestad, der de fikk leie boliger av bedriften. Etter loven ville de, som uorganiserte og med tre måneders oppsigelse, ikke være streikebrytere hvis de fortsatte å arbeide under konflikt. – I dag er det, etter loven, ikke streikebryteri å leie inn uorganiserte fra et bemanningsbyrå til å erstatte streikende arbeidere.

Mellom 1924 og 1931 kom det ikke til arbeidskamp på Menstad. Men i mars 1928 tok direktøren ved Sydvaranger gruver i Kirkenes kopi av Hydro. Han sa opp de fast ansatte arbeiderne og klarte å få de fleste av dem til i stedet å tegne tre måneders enkeltmannskontrakter. Etter dette var fagforeninga, Nordens Klippe, utelukka fra bedriften helt fram til 1946. Det var fagforeningsknusing på sitt mest vellykka og blei en mektig inspirasjon for de store skogeierne til å nekte å tegne tariffavtaler med det nye Skog- og Landarbeiderforbundet, og til å danne streikebryterorganisasjonen Arbeidets Frihet.

Så kom tariffoppgjøret i 1931, der arbeidsgiverne gikk til ny storlockout for å lære arbeiderne ei lekse om at klassesamarbeid var å foretrekke framfor klassekamp. Konflikten omfatta snart de fagorganiserte stuerne som til vanlig hadde lastejobben om bord i båtene på Menstad. De blei nå erstatta av sjøfolka på båtene – slik som arbeidsgivere i havnene har ønska å dumpe dette arbeidet sosialt både før og seinere. I land fortsatte enkeltmannskontraktørene jobben sin med å gjøre salpeteren klar for ombordlasting. I mai starta protestaksjonene mot det fortsatte arbeidet med sympatistreiker og blokade av transporten til og fra Menstad.

Den 30. mai tok Herøya Arbeiderforening initiativ til første demonstrasjonstoget mot Menstad. Toget blei møtt av politi som hadde sendt enkeltmannskontraktørene hjem, og demonstrasjonen endte med at navna på alle kontraktørene blei lest opp. Opplesinga var i strid med den reviderte arbeidstvistloven av 1927, også kalt tukthusloven, som gjorde det ulovlig å trakassere streikebrytere.

Den neste demonstrasjonen fant sted 2. juni. De fire hundre deltakerne i toget fra Porsgrunn og de åtte hundre fra Skien skøyv politisperringene til side, brøyt ned porten og gjerdet, henta streikebryterne ut fra et politibeskytta kontorbygg, og lot dem gå spissrotgang gjennom mengden av demonstranter.

Dagen etter blei kontraktarbeidet satt i gang igjen under vern av hundre konstabler fra statspolitiet. 5. juni endte en ny demonstrasjon i et sammenstøt ved Løveid-kanalen med femti statspolitimenn som beskytta streikebryteriet som pågikk ved Skotfoss Bruk.

Den 8. juni inntraff det andre og mest kjente Menstad-slaget. Enkelte mindre modige av kontraktarbeidere fikk nå sleppe unna. Resten, som bodde på Menstad og var lette å beskytte, møtte på jobb under vern av 130 statspolitimenn fra andre steder i landet, lokalt politi var ikke å stole på. Mens demonstrantene oppretta eget arbeidervern væpna med stokker og kjepper, hadde politiet køller og brannslanger, foruten revolvere som lå klare til avhenting på politikammeret i Porsgrunn.

Ved ankomsten på Menstad samla demonstrantene fra Skien og Porsgrunn seg, før de, til tonene av Internasjonalen, gikk rett på politiet, tok over vannslangene og spylte vekk konstabler som sto i veien. Etter få minutters nærkamp gjorde politiet retrett. Konfrontert med nytt politi med både vannslanger og revolvere, var det arbeidernes tur til, etter ordre fra sine ledere, å trekke seg tilbake.

Tidligere samme år hadde soldater drept fem arbeidere i en demonstrasjon i Ådalen i Sverige.

Etter slaget tok lokale Hydro-ledere til orde for å gi opp kontraktarbeidet. Sentrale ledere ville derimot unngå å skape inntrykk av at arbeiderne kunne vinne ved å føre kamp, og ba om militær beskyttelse av fortsatt kontraktarbeid. Bondeparti-regjeringa etterkom anmodninga med å besette Menstad og Skiensfjorden med et gardekompani og et Telemark Regiment som begge var silt for upålitelige soldater, foruten to torpedobåter og to mineutleggere. I tillegg kom politi med stålhjelmer, revolvere og langkøller.

Den13. juni fortsatte kontraktarbeidet. Etter bare seks dager blei det avbrutt av ferie 19. juni, for seinere i praksis ikke å bli tatt opp igjen. En lang rekke ledere og deltakere i demonstrasjonene blei arrestert, tiltalt og dømt.

Hydro hadde statuert et eksempel på at det ikke lønte seg å kjempe, men resultatet var at kommunistene igjen vant sterke posisjoner lokalt, særlig i Herøya Arbeiderforening. I Forsvarsdepartementet forberedte fascisten Quisling seg på å gjøre bruk av Menstad-slaget til å begrunne iverksetting av det militærkuppet som han i all hemmelighet planla som statsråd. I juli 1932 blei han i en egen hilsningsadresse hylla av et nesten fulltallig Skiensborgerskap for ”fra Stortingets talerstol” å ha ropt ut sitt ”varsko til det norske folk”.